Elvepadling

Et rop om hjelp
Rolig, rolig, bli rolig! Kroppen vrir seg. Lungene vil ha luft. Kan ikke få panikk. Kan ikke få panikk. Panikken spiser mye oksygen. Jeg vet det. Oksygen er dyrbart nå. Må bli rolig. Har noen sett meg? Kroppen har lyst til å dra seg ut. Jeg prøver å trosse ubehaget. Alternativet er verre. Sakte kjenner jeg kroppen aksepterer sin tilstand. Jeg løfter armene. Et rop om hjelp. Kan ikke vite om noen svarer. Slår hendene mot kajakken. En gang. Ikke mer. Kan ikke bruke for mye luft. Var det noen i nærheten? Jeg husker ikke. Kanskje bør jeg bare gi opp. La kroppen trekke seg ut. Akseptere å bli gjennomvåt og at padledagen er over. Kroppen vil det. Venter. Vannet er kaldt. Kanskje 10 grader. Jeg kan kjenne det sildre inn i våtdrakten. Lungene er nesten tomme for luft. Venter. Hvor lang tid har gått? Prøver å se for meg verden der oppe. Det brusende vannet. Valsene. Her nede er alt så stille. Kanskje kjemper en eller annen seg i strykene mot meg. Jeg liker den tanken. Lungene er tomme nå. Er det noen der? Det må minst ha gått et halvt minutt. Føles sånn. Venter litt til. Munnen vil gape. Om enn bare for å trekke vann. Kommer det noen? Kanskje piner jeg meg selv for ingen nytte. Gir de fem sekunder til. Hvor er de? Hendene vil ned til spruttrekket. Kroppen prøver å redde seg selv. Men jeg kjemper imot. Lungene er over overtid. Tre sekunder til. To. Neonprenhanskene kjenner noe. En hard kant. Hvem har kommet? Finner ikke helt taket. Men så, jo! Drar meg opp. Endelig!

Jon Tingvold, oktober 2009