Hva er et korona-liv verdt? En økonomisk krise?

Konsekvensene av å stenge butikker, skoler og barnehager kan komme til å vare langt lengre enn de livene vi redder

· 1744 ord (6 min)

200.000 søknader om dagpenger til nå. 80% av bedriftene vurderer permitteringer. Norwegian, DNT og en rekke handelsbedrifter står allerede i fare for å gå konkurs. Børsene over hele verden faller raskere enn i 1929. Oljeprisen er i tillegg under 30 dollar fatet.

275 milliarder kroner (3,5% av oljefondet) er tiltakspakken for å stenge landet i to måneder. Da er vi i midten av mai, når toppen i helsevesenet bare er i sin begynnelse. I risikovurderingsrapporten til Folkehelseinstituttet (FHI) fra 12. mars anslår de toppen vil være hele sommeren, kanskje til oktober. Da snakker vi om å stenge landet i hvert fall i 5–7 måneder. Rapporten anbefaler også redusert kontakthyppighet i fasen 5, som skal vare fra kanskje august til desember. Da snakker vi nedstengning i 10 måneder. Storbritannia snakker om kontakthyppighetstiltak i ett år, harde tiltak det første halve året.

Da er det fortsatt snakk om at like mange skal bli smittet. Bare i et litt langsommere tempo. Å vente på en vaksine er urealistisk. Det vil ta 12–18 måneder, minst. Selv da kan virkningsgraden være dårlig.

Dagens nedstengningen koster 50 milliarder i måneden. 500 milliarder hvis vi skal holde på i 10 måneder. 5% av oljefondet. Men det er bare begynnelsen. For hvilket næringsliv har vi igjen da når svært mange bedrifter har gått konkurs? De fleste økonomer anslår en finanskrise kan oppstå etter bare 2–3 måneder.

Hva vil dette koste? 1.000 milliarder? 3.000 milliarder? Plutselig virker oljefondet på 8.000 milliarder lite. Fondet som var på 10.000 milliarder for en måned siden. Kanskje kryper det ned til 5.000–6.000 milliarder før krisen er over.

Fem år etter finanskrisen la arbeidsledigheten i Spania fortsatt på 24%. Blant unge 55%. Først nylig har den kommet ned til 30%. Dette må da bli verre?

Da Norges bank hadde funnet ut at de to kvartingene forrige fredag ikke var nok, og dundret til med tre kvartinger til, åpnet jeg Excel arket. Hvis unge skal gå ledige i ti år er det kanskje greit å regne på hva vi redder ved å flate kurven og la helsevesenet bli mindre overbelastet. Hvor mye er helsevesenet vanligvis villige til å bruke på å redde disse livene?

Jeg googlet verdien av et godt leveår, verdien helsevesenet bruker når de syns det blir for dyrt å for lenge livet til kreftsyke pasienter. Prioriteringsmeldingen som Stortinget godkjente høsten 2016 beskrev ca. 275.000 kr/leveår. Det er for et godt leve år. For syke pasienter i livets siste fase som ikke får fullt utbytte av livet beregnes ofte bare halvparten. Et et debattinnlegg i Tidsskriftet til Den norske legeforening stod det dog at beregningsutvalget ikke forholder seg konsekvent og at verdiene 215.000, 250.000 og 275.000 ble brukt litt om hverandre.

Jeg skrev 300.000 kr/leveår inn i Excel-arket. Så overestimerer jeg i hvert fall ikke, tenkte jeg.

Neste, hvor lenge ville koronapasientene levd hvis de ikke får behandling? Jeg sjekket aldersstatistikken over hvem som ble lagt inn på sykehus og som fikk intensivbehandling i Kina. Jeg lastet ned SSBs statistikker over demografi og over gjenværende leveår. I så fall vil de som bli lagt inn på sykehus ha i snitt 22,5 år igjen å leve (ca. 64 år gamle). De som trenger intensivbehandling, 14,7 år (73 år gamle).

Det er antall gjenværende leveår hvis disse pasientene er like friske som alle andre på samme alder. Det er de selvfølgelig ikke. En italiensk studie fant at bare 352 av 355 døde hadde flere underliggende sykdom som hjerte og karsykdommer, diabetes, høyt blodtrykk osv. Alle døde under 50 år var alvorlig syke fra før. De tallene er riktignok for milde siden de sykeste dør først. Men mange av de som kommer til å dø ville antagelig dødd dette året uansett. Det virkelig antall årene disse personene har igjen vet jeg ikke. 5 år? 2 år? 1 år?

Jeg skrev 22,5 og 14,7 år i Excel-arket. Bedre å overestimere enn å gjøre feil.

Neste, hvor mange kommer til å dø? Det gikk en grøss i meg når jeg tenkte på det. Jeg prøvd å riste det av meg. Hvis vi skal kjøre næringslivet i dass i ett tiår fremover er det kanskje greit å gjøre det med åpne øyne.

Folkehelseinstituttet anslår at 40% kommer til å få viruset. Av disse vil 0,3–1,0% omkomme. 6.500–21.000 personer. Til sammenligning døde 40.686 mennesker i 2019. Dødelighetsraten til vanlig influensa er 0,1–0,2%. Ca. 1.000–1.500 personer dør av influensa hver vinter.

Dette er de som uansett vil dø selv om vi ikke overbelaster helsevesenet. Selv om alle blir med på dugnaden og stenger skoler og barnehager, kontorer og butikker, arrangementer og stopper å fly. Spørsmålet er hva som hadde skjedd hvis vi ikke skal ødelegge næringslivet.

La oss være ekstreme, hva hadde skjedd hvis vi ikke hadde gjort noen ting? Latt samfunnet gå sin vante gang. Hvor mange hadde dødd da? Folkehelseinstituttet antar 3% av de smittede (1,2% av befolkningen) blir så syke at de trenger å bli lagt inn på sykehus. 0,75% trenger intensivbehandling (0,3% av befolkningen). Hvis 40% blir smittet snakker vi 65.000 som blir innlagt på sykehus og 16.200 trenger intensivbehandling.

Det er vanskelig å vite hvor mange av de som ville dødd, men la oss overestimere. La oss si at sykehusene blir overbelastet. Alle som trenger intensivbehandling dør. Alle som trenger å bli innlagt på sykehus dør. La oss si at FHI har regnet feil og at 70% blir smittet og at 4% av disse (2.8% av befolkningen, 150.000 personer) trenger sykehusbehandling og dør. La oss si at de som dør ellers er helt friske og ville levd 22,4 gode år til. Hvor mye ville helsevesenet vanligvis betalt for for å redde disse menneskene, kontra de 11.000–38.000 som uansett mister livet selv om vi ikke overbelaster helsevesenet? Jeg fylte inn Excel-arket og trykket enter.

930 milliarder.

Det var det over-over-over estimerte ekstremscenarioet. Hva med hvis vi går for litt mer realistiske, men fortsatt et godt overestimert tall? 60% smittede, alle som trenger intensivbehandling dør og «bare» 50% av de som trenger å bli innlagt på sykehus dør (totalt 1.6% av befolkningen, 86.000 personer). La oss si de er litt syke og ville levd halvparten så lenge som andre på samme alder, i snitt 9,6 år til.

210 milliarder.

Hva om vi bruker FHI sitt faktiske scenario om at bare 40% blir smittet, og vi senker gjenværende leveår til ¼-del av friske personer, ca. 5 år. Det blir 56.000 personer, istedenfor 6.500–21.000.

70 milliarder.

Kanskje er selv det et alt for høyt estimat.

Kan dette stemme? Er samfunnsverdien av å forlenge livet til alvorlig korona syke langt mindre enn det enn det regjeringen allerede har brukt? I så fall hvorfor er disse livene plutselig 10–100 ganger mer verdt enn det vi vanligvis bruker på å forlenge livet til kreftsyke og bruker for at folk ikke skal bli drept i møteulykker på veiene våre?

Er det økonomisk galskap å redde disse livene? Eller viser det bare at vi alltid har brukt for lite på helsesektoren?

I de estimatene er det altså snakk om å ikke gjøre noe overhode for å flate kurven. Antagelig kunne vi gjort mye som reduserte belastningen i helsevesenet uten å stenge barnehager og skoler, og knele næringslivet.

Det er ikke engang sikkert det å stenge skoler har noen særlig stor effekt. Antagelig vil ingen barn dø av korona i Norge som ikke er svært syke fra før. Studier fra Kina tyder på at det i større grad er foreldrene som smitter barna, enn barna som smitter foreldrene. I tillegg er det viktig at barn, unge og foreldregenerasjonen blir smittet i tidlig fase slik at vi får den flokkimmuniteten vi sårt trenger.

Jeg prøvde å sove, men greide det ikke.

Jeg tenkte på hvor vi er om ett år. Har jeg jobb? Har jeg jobb om ti år? Hvor mange er arbeidsledige? Hvor mange går konkurs? Hvor mange kommer ikke til å greie å betale gjelden sin? I USA kan du gå fra boligen og boliglånet hvis du ikke har råd til å betale. I Norge er det nærmest umulig å slå seg selv personlig konkurs. Selv om du har solgt boligen forfølger boliglånet deg resten av livet. Hvor mange kommer til å ta livet sitt?

«Dette går så fint. Vi har et gigantisk oljefond,» sa en økonom på NRK-debatten. Skjønner han hvorfor det heter «pensjonsfondet»? Skjønner han ikke at pensjonsforpliktelsene til den eldre garder allerede er på 10.000 mrd, like mye som oljefondet var før krisen. Pensjoner som ellers må betales av oss unge, som ikke har gullkantede pensjonsavtaler, men små innskuddspensjoner i et nullrenteregime.

Jeg tenkte på hva renten ville bli. Har sentralbankene i Europa flere sikre obligasjoner å kjøpe? Hvordan skal de klare å stimulere økonomien? Skal vi alle gå over til digital valuta så sentralbankene kan sette renten ned til –4%? Er det mulig å spare til pensjon da? Eller skal vi begynne med helikopter penger?

Jeg lurte på hvor mange barn som vil fødes som kan betale min alderspensjon. For hvem vil vel få barn i økonomiske krisetider?

Jeg lurte på om staten har råd til å gi meg kreftmedisin hvis jeg får kreft om 10 år. Hvor mye er verdien da av et godt leveår? Er mine leveår fortsatt verdsatt til 275.000 kr?

Jeg tenkte på alle de som tenker at liv ikke kan måles i penger. Skjønner de ikke at alt har et alternativ? Om vi velger det passivt eller aktivt?

Jeg sovnet ikke før klokka var 4. Da jeg våknet følte jeg at jeg måtte skrive. Hvis jeg noen gang skal gå inn i samfunnsdebatten må det jo bli nå.

Kanskje er dette det viktigste spørsmålet i min levetid.

Jeg håper så inderlig at jeg tar feil. At planen ikke er å stenge landet i 6–10 måneder. At de økonomiske ringvirkningene blir mindre enn antatt. At vi redder flere liv og leveår enn det Excel-arket viser.

Vi må gå rakrygget inn i dette. Vi må være åpne og ærlige. Vi må tørre å ta de tøffe valgene. Vi må tørre å tenke lengre enn måneder fram i tid, men tiår. Vi må være kjølige og kalkulerte. Vi må veie hvert liv og hver krone.

Avgjørelsene vi tar de neste uke kommer til å prege en generasjon fremover. Konsekvensene kan komme til å vare betraktelig lengre enn de livene vi forlenger.

©2020 Jon Tingvold, Norway. All rights reserved.